Cxense Display

Pasienten bagatelliserer egen situasjon

Det har Berit Myhre avdekket i sin masteroppgave «Den gode pasient. En empirisk undersøkelse av pasientfremstillinger i medisinske treningssamtaler». Oppgaven handler om hvordan kommunikasjonen foregår mellom helsepersonell og pasient, og hvordan ulike normer og bestemte forestillinger styrer kommunikasjonen.

Mye handler om normer i møte mellom helsepersonell og pasient, uansett om det er lege, sykepleier eller andre faggrupper innenfor helse, mener Berit Myhre, som leverte sin oppgave høsten 2010 ved Institutt for språk og kommunikasjonsstudier på NTNU.

Fellestrekk gikk igjen
Hun har benyttet seg av materiale som allerede ble innsamlet i forbindelse med en doktoravhandling av Gøril Thomassen i 2005, som blant annet viser medisinerstudenter i reelle samtaler med ulike pasienter.

Tema for masteroppgaven var ikke klart da jeg begynte å gå gjennom dette materialet, men jeg oppdaget ganske fort ting som gikk igjen i samtalene mellom medisinerstudenter og pasienter. Det gikk blant annet på at mange bagatelliserte sin egen sykdom, og dette var et fellestrekk som gikk igjen hos pasienter i alle aldere, forklarer Myhre.

Under arbeidet med sin masteroppgave fant Berit Myhre flere normer som pasientene forholder seg til, og fire av disse skilte seg klart ut
  • Man skal ikke klage
  • Man skal ikke legge beslag på ressurser
  • Man skal ta vare på egen helse
  • Man skal være i arbeid
Det er veldig viktig med god kommunikasjon mellom pasient og helsearbeider. Det er ofte disse samtalene, sammen med andre ting naturligvis, som skal hjelpe helsepersonell å sikre pasienten god behandling, sier Myhre. Hun mener derfor det er «Man skal ikke klage»-normen som kan få de største konsekvensene.

Etterfølgelse av denne normen kan for eksempel føre til at pasienter underrapporterer symptomer og at viktige opplysninger ikke kommer frem.

Glatter over
Myhre peker videre på at det i Norge er en sterk arbeidsmoral, noe som ikke minst henger igjen fra tidligere tider. Hun mener derfor dette kan påvirke folk i deres møte med helsevesenet.
?Dette kan for eksempel innvirke på i hvilken grad det skrives ut sykemeldinger og for hvor lenge.
Man kan også se for seg pasienter som glatter over eller unnlater å fortelle om livsstilsfaktorer fordi de anser disse som uheldige i forhold til punktet om at man skal ta vare på egen helse, forklarer hun, og legger til at normen som tilsier at pasienter ikke skal legge beslag på ressureser i verste fall kan føre til at pasienter ikke ber om eller ikke tar i mot tilbud som de oppfatter som ekstraordinære eller ressurskrevende.
Samfunnsnormer som pasientene ubevisst forholder seg til i sine møter med helsepersonell, brukes for at pasienter ikke skal føle seg som et problem. Samtidig er møtet med lege eller andre helsepersonell et møte med det Myhre kaller en portvokterfunksjon.

Her møter pasienter legen som skal bestemme om de kommer innenfor eller ikke, der innenfor i dette tilfellet handler om å få tilgang på behandling, sier Myhre, som beskriver en situasjon der pasienter må kvalifisere seg gjennom sin atferd.

Lik behandling?
Berit Myhre poengterer at hun ikke ønsker å belære helsepersonell i måten de møter pasienter på, og at kommunikasjon mellom lege og pasient er et felt det satses på ved medisinutdanningene.
?Men prinsippet lik behandling for like behov kan i realiteten vise seg vanskelig å etterleve i praksis fordi det er vanskelig å identifiserer og tilsidesette de sosiale mekanismene som også bidrar til grunnlaget for legens vurdering i en konsultasjon, mener Myhre.
?Når pasientene velger å være gode pasienter gjør de det fordi det øker sjansen for at de skal oppnå det de ønsker. Måten de gjør det på forteller noe om hvordan vi som samfunn ser på sykdom og den syke.