Cxense Display

Tvang i psykisk helsevern for voksne i 2010

Tvang

skal i henhold til psykisk helsevernloven kun brukes når dette er

nødvendig for å ivareta liv og helse. Samtidig viser pasienterfaringer

at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep, og

bruker- og pårørendeorganisasjoner har reist tvil om omfanget av tvang i

det psykiske helsevernet i Norge er for stort.

Vi er

bekymret for at vi ikke ser noen nedgang i bruken av tvang. Vi jobber

sammen med helsetjenesten for å iverksette lokale og regionale planer

for å redusere bruken av tvang.

Tiltakene

omfatter for eksempel tett samarbeid mellom kommunene og psykisk

helsevern slik at pasientene kan få lett tilgjengelighet til hjelp

tidlig i sykdomsforløpet. Vi jobber med metoder for å øke kvaliteten på

internt arbeid og redusere bruken av tvangsmidler. Det kan være å legge

opp til alternative behandlingsformer som for eksempel ikke-

medikamentelle behandlingsmetoder, sier avdelingsdirektør Arne

Johannessen i Helsedirektoratet.

Helse- og

omsorgsdepartementet har pålagt de regionale helseforetakene og

Helsedirektoratet å utarbeide forpliktende handlingsplaner for redusert

og riktig bruk av tvang i de psykiske helsetjenestene.

For å

kunne gjøre dette er vi helsemyndighetene og tjenestene selv

avhengig av en komplett og pålitelig oversikt over omfanget av ulike

former for tvang, sier Johannesen..

En fersk rapport basert på pasientdata fra Norsk Pasientregister viser at:

Ca. 5 700 personer i 2010 ble tvangsinnlagt til sammen 8 300 ganger.

Dette tilsvarer 150 tvangsinnlagte personer og 217 tvangsinnleggelser per 100 000 voksne innbyggere.

Omfanget av innleggelser har holdt seg tilnærmet uendret fra 2008, og ser ikke ut å være på vei ned.

Både innad i og mellom landets helseregioner er det betydelige forskjeller i tvangsbruk.

22 % av døgnpasientene i det psykiske helsevernet for voksne var tvangsinnlagt minst én gang i 2010.

18 % alle innleggelser i psykiske helsevern var basert på tvang, 25 % ved sykehus og 5 % ved distriktspsykiatriske sentre.

Halvparten

av tvangsinnleggelsene var til tvungen observasjon, og tvungent psykisk

helsevern med døgnopphold ble vurdert som nødvendig for én av fire

observasjonsopphold.

Schizofreni

var angitt som hovedtilstand for 39 % av de tvangsinnlagte, og

tvangsbehandling ser i stor grad ut til å kunne knyttes til denne

pasientgruppa.

For

oppunder én av tre tvangsinnlagte ble det rapportert om rusrelatert

lidelse, og observasjonsopphold ser i noen grad til å kunne knyttes til

forekomst av rus.

247

vedtak om tvungen observasjon og 915 vedtak om tvunget psykisk helsevern

ble påklaget til landets 56 kontrollkommisjoner som har som oppgave å

kontrollere og etterprøve tvangsbruk. 5 % fikk medhold i begge grupper.

Fylkesmennene

som behandler klager om tvangsmedisinering fikk 821 vedtak påklaget

i 2010. Av disse ble 2 % opphevet på grunn av mangelfull

saksbehandling, mens 8 % fikk helt eller delvis medhold i klagen.

Vi fant

videre at det er store forskjeller mellom kontrollkommisjonene; mens de

i enkelte områder gir 1 % prosent av klagerne medhold, er tallet andre

steder 11 %, opplyser Johannesen.

Noe kan

komme av tilfeldige variasjoner fra ett år til et annet, men det kan

også være uttrykk for at kommisjonene praktiserer psykisk helsevernloven

forskjellig. Vi ser et behov for å følge opp dette tettere, sier

Johannessen.

Tvangsmidler og skjerming

Tidligere

gjennomgang av data fra Norsk Pasientregister har vist at rapportering

av tvangsmiddelbruk og vedtak om skjerming har vært svært mangelfull.

Derfor har det heller aldri før vært publisert pasientdatatall for disse

formene for tvang.

Kompetansesenter

for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri i Helse Sør-Øst har nå på

oppdrag fra Helsedirektoratet ferdigstilt en kartlegging, hvor de

manuelt har gjennomgått samtlige tvangsprotokoller i alle landets

døgninstitusjoner for 2009:

Det ble fattet 10 939 vedtak om bruk av tvangsmidler og skjerming overfor 2432 pasienter 1200 menn og 1093 kvinner.

Det ble

fattet 4426 vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler (som belter og

reimer for å begrense bevegelsesfriheten) overfor 1065 pasienter, og med

en gjennomsnittlig varighet på 3,25 timer per vedtak.

Det ble

fattet 1875 vedtak om bruk av korttidsvirkende legemidler overfor 712

pasienter, med et gjennomsnittlig antall vedtak på 2,63 per pasient.

Det ble fattet 269 vedtak om isolering overfor 114 pasienter, og med en gjennomsnittlig varighet på 0,53 time.

Det ble fattet 1680 vedtak om kortvarig fastholding overfor 574 pasienter, og med en gjennomsnittlig varighet på 0,17 timer.

Det ble

fattet 2689 vedtak om skjerming (at man holdes helt eller delvis atskilt

fra medpasienter og fra ansatte som ikke deltar i behandling) overfor

1406 pasienter, og med en gjennomsnittlig varighet på 139,5 timer.

Akutt- og sikkerhetsavdelingene stod for 76 % av samtlige vedtak, og nærmere 90 % av varigheten knyttet til disse.

Det var store variasjoner helseforetakene imellom når det gjaldt bruk av både tvangsmidler og skjerming.

Dårlige data

Vi

holdt disse funnene opp mot enkeltinstitusjonenes innrapportering til

Norsk Pasientregister for 2010. Selv om vi da sammenlignet 2009- med

2010-tall, kan vi med sikkerhet si at vi avdekket at sistnevnte var

svært mangelfull, forteller Johannesen.

Rapportert

nivå til Norsk pasientregister i 2010 utgjorde i gjennomsnitt ca. 60

prosent av nedtegnet nivå for 2009, altså et avvik på 44 %.

For

samtlige helseforetak bortsett fra sykehuset Østfold og private

institusjoner med avtale med Helse Vest, er rapportert nivå for 2010

lavere enn nivået som fremkommer av protokollgjennomgangene for 2009.

Avviket

var betydelig for de fleste helseforetakene, helt opp mot 100 % for

Helse Nordmøre og Romsdal. St. Olavs Hospital og Helse Nord-Trøndelag.

Dette

viser viktigheten av at institusjonene har gode systemer for

registrering av og rapportering om tvangsbruk, sier Johannesen.

Blant

annet baserer mange helseforetak seg fortsatt på skriftlige protokoller

fremfor elektroniske og for en del av dem som har gått over til

elektroniske, er datasystemet under avvikling eller oppgraderes ikke i

nødvendig grad.

Det

mangelfulle datamateriale som har omgitt tvang i psykisk helsevern gjør

det vanskelig å følge utviklingen. Vi må gjennomføre pålitelige

kartlegginger slik at både helsemyndighetene og tjenestene står

sterkere rustet i arbeidet for redusert og riktig bruk av tvang.