Cxense Display

Varierende nøyaktighet av tester for å påvise kjeveleddsdysfunksjon

På oppdrag fra Helsedirektoratet har Kunnskapssenteret oppsummert

forskning om diagnostisk nøyaktighet av ulike tester for å påvise

kjeveleddsdysfunksjon, også kalt temporomandibulær dysfunksjon (TMD).

Varierende grad av nøyaktighet

Oppsummeringen viser at undersøkelse med MR ser ut til å ha en

akseptabel grad av nøyaktighet for å påvise eller utelukke forskyvninger

eller deformiteter av bruskskiver i kjeveleddet, og endringer i

kjeveleddets beinvev, sammenliknet med frysesnitt (post mortem) eller

biopsier.

Ultralyd ser ut til å ha akseptabel nøyaktighet for å

påvise, men ikke utelukke, forskyvning av bruskskiver i kjeveleddet,

sammenliknet med MR-undersøkelse.

Kliniske tester for undersøkelse av kjeveleddslyder,

smerte og kjeveleddsbevegelser, ser ikke ut til å ha tilfredsstillende

grad av nøyaktighet for å påvise eller utelukke TMD-tilstander,

sammenliknet med MR-undersøkelse.

Elektromyografi er en metode som ikke har tilstrekkelig

grad av nøyaktighet for å påvise eller utelukke muskelsmerter i

kjeveleddet (myofascial TMD) sammenliknet med kliniske tester.

Metodiske svakheter
Resultatene av denne systematiske oversikten må tolkes med forsiktighet.

– Primærstudiene som er inkludert i de systematiske

oversiktene som vi har oppsummert, kan ha metodiske svakheter. I tillegg

er det stor variasjon i resultatene, og feilmarginene i

nøyaktighetsmålene er gjennomgående brede eller ikke oppgitt, presiserer

Vegard Strøm, prosjektleder og forsker ved Kunnskapssenteret.

I mangel av en metodisk gullstandard for diagnostisering

av TMD-tilstander gir funnene i denne oversikten ikke grunnlag for å

avgjøre hvilke tester som best påviser eller utelukker TMD. Derimot kan

funnene si noe om og i hvor stor grad ulike diagnostiske tester fører

til samme konklusjon.