Fysisk aktivitet påvirkes av sosiale forskjeller

​Helseutfordringene i Norge er nært knyttet til levevaner.

Disse påvirkes av sosialt miljø, levekår, sosioøkonomisk status, normer og

forventninger i ulike grupper og samfunnslag. Fysisk aktivitet øker når den

sosioøkonomiske posisjonen stiger. Barn av foreldre med høyere utdanning er mer

aktive enn barn av foreldre med lavere utdanning viser rapporten «Fysisk

aktivitet, omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet en oppdatering og

revisjon» som Helsedirektoratet bestilte i 2011.

I

2013 skal det utarbeides en ny tverrsektoriell folkehelsemelding. Rapporten er

et ledd i en større kunnskapsoppsummering. Det er viktig med et helhetlig blikk

på statens innsatsområder og virkemiddelbruk for fysisk aktivitet i

befolkningen.

Rapporten «Fysisk aktivitet, omfang, tilrettelegging og

sosial ulikhet en oppdatering og revisjon» viser blant annet:

Unge enslige er mer aktive enn de i familiesituasjon.

Voksne i stabile

parforhold er mer aktive enn enslige.

De som jobber mest,

bruker mest tid på å trene.

Den voksne

befolkningen er mer aktive på fritiden.

Flere benytter seg

av helsestudioer.

Flere driver med

uorganisert trening (utenfor foreningene).

Flere har et

aktivt friluftsliv (skiturer, fotturer osv.)

Det er store

forskjeller mellom sosiale klasser: høy sosial klasse (høy egen utdannelse,

foreldre med høy utdannelse, egen bruttoinntekt og husstandens samlede inntekt)

er nesten dobbelt så aktiv som den lavere klassen.

Idrettslagene gjør en god jobb blant barn og unge fram til

14-15 årsalderen, men innsatsen for den voksne befolkningen er beskjeden.

Idretten bør omprioritere vesentlig blant unge og voksne dersom den skal være

en viktig folkehelseaktør. I rapporten blir idretten utfordret på frafall.

Spillemidler som benyttes til bygging av fotballanlegg

kommet en begrenset del av befolkningen til gode. Unge menn i alderen 15 35

år dominerer helt bruken av fotballbaner, hvis man ser bort fra barn opptil 15

år. I rapporten konkluderes det at dersom en

skal nå en større del av befolkningen med anlegg, må byggingen og

finansieringen endres.